Onsdag den 6. februar var det klart for årets første tur med gruppa som har friluftsliv som valgfag. Gruppa teller 9 stk, 4 gutter og 5 jenter. En hadde ligget i snøhule tidligere, ellers så var det ingen som hadde noen erfaring fra før med å sove ute i snøen så det var en spent gjeng som skulle på tur.
Vi skulle ligge på kanten av Hardangervidda, oppe på Vegglifjell. En annen gruppe, linje X skulle også på tur i samme området. Etter å ha hørt den siste værmeldingen på morgenkvisten bestemte linje X seg for å heller trekke ned i skogen – det skulle bli 18m/s vind i løpet av ettermiddagen… Siden gruppa vår skulle ligge nærmere skogen bestemte vi oss for å prøve uansett. Om det ble for ille etter hvert så kunne vi alltids søke ly i skogen vi også.
Vi kom opp på fjellet til lunsjtider og siden det snødde tett inntok vi matpakka i bussen mens vi hadde spørrekonkurranse om løst og fast. Karin fikk her vist fram sin store kunnskap om mangt og mye. Når vi hadde spist ferdig så tuslet vi ut og fant sekkene og skiene våre. Når alle var klare gikk vi til skavlen der vi skulle grave hulene våre. Siden det var 400 meter fra veien så var vi der snart.
Guttene ville ha en hule for seg selv så de fikk tildelt et egnet område for en firemanns hule. Jentene pluss læreren skulle lage en seksmannshule noen meter unna. En uke tidligere hadde multisport-linja ligget i samme område så vi var litt spente på om vi skulle komme over noen gamle huler…
Snøen var passe fast å grave i så det gikk fort å komme seg innover. Etter et par timer fikk jeg beskjed om å komme ned til gutte-hula, de måtte vise meg noe. Når jeg kom dit fikk jeg se at de hadde støtt på en av hulene som multisport hadde laget. Uheldigvis så hadde guttene ikke truffet den gamle inngangen men kommet gjennom veggen ved siden av. For stabiliteten av en snøhule er det ikke optimalt med en veldig gjennomhullet yttervegg men det var ikke verre en at de fint kunne bruke den ”gullgruva” de hadde funnet. Så da var de plutselig mye nærmere å være ferdig. Fint for dem og fint for den andre gruppa også. Vi hadde avtalt at den gruppa som ble først ferdig skulle hjelpe til å fullføre den siste hula slik at ikke noen skulle kose seg inne med middag mens de andre måtte jobbe og slite mye lenger.
Etter hvert ble guttene ferdige og noen av de kom opp til hula som jeg og jentene ikke var helt ferdig med slik at den ble fortere klar. En stor takk til Kristian og Geir for god hjelp her. En av grunnene til at jente/-lærerhula ikke ble ferdig så fort var også Sigrid sitt ønske om å lage en hule som var litt romslig. Og det ble den da også. Jeg har i de 10 årene jeg har vært på snøhuletur aldri laget en så stor sengebrisk til tre personer. Fem personer kunne fint ligge ved siden av hverandre når vi var ferdige…
Guttene stengte inngangen sin delvis med ski og snøblokker og det samme gjorde vi i den andre hula. Nå var det middagstid! Etter en fire-fem timers graving smakte det med gryterett. Siden jeg synes det er superkjedelig å vaske opp så var jeg heller kokk. Kjøkkenet hadde sendt med oss store mengder med ris og makaroni i tillegg til gryteretten så den ble en kjempeporsjon med mat. Etter maten ble det litt avslapping på senga. Noen krøp i posen mens andre bare slappet av på liggeunderlaget.
Så var det på tide med overraskelsen! Alle matlagene (3 stk) skulle ha med noe som skal være noe positivt til alle de andre på valgfagsgruppa. Matlaget til Sunniva, Karin og Ane hadde med kakao og krem og laget til Sølvi, Sigrid og meg hadde med marshmellows så det passet jo perfekt. En stor kopp varm kakao med noen marshmellows og en stor kremdott oppi varmet godt. Guttene kom også på besøk til jente/-lærerhula og tok med seg sin overraskelse – et kilo med sjokolade. Jeg hadde med spørrebok og innimellom munnfullene fant vi ut hvilket av lagene ”nord” og ”sør” som var smartest. ”Sør” vant alle rundene… Her imponerte spesielt Geir og Sunniva med kunnskaper om det meste!
Ca kl halv elleve så gikk guttene for å sove og alle gjorde seg klare for natta. Siste dotur ble gjort unna i en fei siden vinden som skulle komme virkelig hadde meldt sin ankomst.
Natta gikk som vanlig når en ligger i sovepose på et tynt liggeunderlag – det blir litt soving mellom hver gang en må snu seg igjen for å bytte stilling.
På morgenen var det mye lunere inne i snøhula vår. Det dryppet fra taket så det var nok noen få varmegrader. Jeg våknet ca kl åtte og inntok en god frokost på senga med frosne brødskiver og varm kakao. Vi skulle gå tilbake til bussen klokka halv elleve så jeg hadde for så vidt god tid men tenkte at det kunne være greit å stå opp siden inngangen sikkert hadde føyket litt igjen i løpet av natta og jeg derfor måtte grave litt for å komme ut. På en tur tidligere et år la skavlen på seg en meter slik at det var litt jobb å komme seg ut. Det at det var så lunt i hula tydet også på at inngangen var føyket igjen.
Etter å ha spist ferdig kledde jeg på meg og gjorde meg klar til å grave meg ut. Jentene begynte også å våkne og som vanlig ble det en diskusjon om hvem som hadde snorket mest i løpet av natta. En ting er sikkert, det var i alle fall ikke meg! Eller…
Jeg begynte å grave ut i hovedinngangen men fant etter hvert ut at skavlen nok hadde lagt på seg mer enn en meter. Etter å ha gravd en meter så var det nemlig ikke noe lys å se gjennom snøen. Så hvor mye kunne det være? To meter? Uansett så var det kanskje lurt å grave seg ut høyere i skavlen siden jeg antok at den hadde lagt på seg mest nederst. Jeg krabbet derfor over til bakdøra i hula. Det er sideinngangen som vi når vi er ferdige med å grave tetter igjen med blokker. Her kunne jeg begynne å grave meg ut et par meter høyere i skavlen enn ved hovedinngangen og siden veggen her i utgangspunktet bare består av et 20 cm lag med snøblokker så var det nok ikke så mye snø her. Når jeg også gravde på skrå oppover regnet jeg med at det ikke skulle ta så lang tid før jeg var ute.
Etter å ha gravd en meter slo jeg av hodelykta for å se om det lyste gjennom snøen. Men nei, det var helt mørkt. Etter en halv meter til det samme. Etter å ha gravd kanskje to meter sjekket jeg igjen og det var fortsatt ikke noe lys i enden av tunnelen. Så hvor langt var det ut da? Tre meter, fire, fem? Uansett så var det ikke noe annet å gjøre en å grave videre.
Etter ca tre meter så synes jeg at det er litt lysere foran meg og så endelig bryter spaden gjennom overflata. Sjelden har jeg vært så glad for å se blå himmel over meg! Når jeg får gravd meg helt ut så finner jeg at vinden har løyet og at sola varmer fra en skyfri himmel.
Jeg tenker da på guttene. Sover de ennå, graver de, er de OK? Jeg åler meg tilbake og forteller jentene om hvor mye det har føyket i løpet av natta og at jeg skal begynne å grave meg inn for å møte guttene.
Jeg tar med meg utstyret mitt ut av hula og går for å finne inngangen til guttene. Kvelden før hadde jeg satt opp en søkestang ved rota av skavlen, rett til venstre for inngangen til begge hulene, slik at i tilfelle de skulle fyke igjen så ville det være mulig å finne fram allikevel. Men der søkestengene skulle stått var det nå ingenting! 10 timer før var flagget på stanga 2,5meter over bakken, nå var hele stanga borte – dekket av skavlen. Så hvor skulle jeg begynne å grave? Jeg fant fram søkestanga og søkte der jeg etter hukommelsen trodde at inngangen til guttene skulle være. Målet var å finne skiene som dannet bæreveggen i utgangsdøra.
Etter å ha søkt 10 minutter så ringer Ane fra jentehula til Odd i guttehula for å høre hvordan det går og om de har sett en søkestang? Guttene er våkne men har ikke sett noe. De ser bokstavelig talt litt mørkt på situasjonen, begravd under metervis med snø.
Etter litt fram og tilbake så prøver jeg å stikke søkestanga gjennom taket på hula til guttene. Der har ikke skavlen lagt på seg noe særlig så der er det vel muligheter for å komme inn til de? Og det er det. Jeg får fort ”napp” i andre enden av stanga og vi finner pr. mobiltelefon ut omtrent hvor jeg skal begynne å grave for å møte de. Jeg sjekker med søkestanga før jeg begynner å grave men finner fortsatt ikke ut hvor de er. Vi finner da sammen ut at jeg kan vente litt før jeg begynner og de skal prøve å stikke en stav fra enden av den tunnelen de graver gjennom snøen og ut til meg. Og plutselig kommer det et stavhåndtak ut av skavlen!
Så jeg setter i gang og graver meg innover for å møte de. Og etter noen få spadetak ser jeg det fornøyde ansiktet til Kristian – endelig ser guttene ”lyset” de også. Bak Kristian kommer Odd og Øystein også men hvor er Geir? Jo, han er inne i hula og lager mat… Jeg måler tunnelen til guttene til å være tre ganger min kroppslengde, dvs. litt over 5meter lang.
Vi begynner nå å få litt dårlig tid siden Odd og Karin skal rekke en buss for å komme seg hjem igjen til sine respektive hjemsteder. Vi tar alt utstyret ut av hulene og finner ut at Kristian mangler begge stavene og en ski og Odd mangler en stav – begravd under snøen et sted. Vi leter en stund etter stavene og skien og også etter de to begravde søkestengene som stod ved siden av inngangspartiene. Før vi bare må dra finner vi den ene søkestanga. De andre tingene finner vi ikke.
Jeg vil takke Odd, Øystein, Geir og Kristian og Ane, Sølvi, Sigrid, Sunniva og Karin for en opplevelsesrik tur. Aldri har jeg gravd så mye på noen snøhuletur! At deltakerne på gruppa ikke ble veldig stresset men gjorde de riktige tingene når det ble litt strabasiøst er også trygt å vite før vinterturen den 11-13 mars. Som lærer har jeg også lært noe av turen – kanskje vi kommer til å trekke ned i skogen neste gang det er meldt 18m/s på fjellet?
For Idrettsskolen,
lærer for friluftsliv valgfag
Øyvind Flenvold
Bilder fra turen blir lagt ut seinere. |
Idrett
