Sekken var pakket for fire dager i Sveitsisk pudder. Vi fikk som bestilt – til slutt.
Det skulle ha vært fire dager i Zermatt. Vi fikk tre uforglemmelige. Telemarklinja på Numedal Folkehøgskole Idrettsskolen var klar for noen uforglemmelige skidager i de Sveitsiske alpene.
Er du av typen som sikler etter feite linjer på de nyeste skifilmene? Drømmer om heliskiing som koster flere årsbudsjett? Eller bare er pudderelsker?
Syv fattige folkehøgskolelever har brukt et år på dyrking av skiporno på kveldstid, toppet middagstinder og terpet teknikk på jibbesentret Kongsberg i skoletida.
Det var endelig deres tur. Alpene. Zermatt.
Alene
Som eneste alpinist hoppet jeg på turen. Pudderentusiast som resten av gjengen, men med alpint bestigningsutstyr. Ikke telemark. Det var dømt til å bli bråk.
Med en gjeng fanatiske løshæls sjeler på tur var det naturlig at hetsing av alpinister fulgte meg til hjemreisen.
- Det er jo bare å legge seg bakpå å vrikke på rompa, sa telemarksslærer på Numedal Folkehøgskole, Paul Fagerli, på flyplassen. Det var bare begynnelsen.
Etter hver linje var telemarksbataljonen rask frempå med nytenkte kommentarer. Til slutt måtte jeg nesten kaste inn årene, for argumentene kan være så gode de bare vil, men synet av skibomser i solgul heldrakt som egler seg ned bakken, taler for seg.
Forsinket
Zermatt var målet, men eventyret begynte på verst tenkelig vis. Tåken lå tett over Torp Flyplass, og selv om vi visste hva utfallet kom til å bli, må man tenke positivt i ekte folkehøgskoleånd. Da kom beskjeden fra billigselskapet Ryanair:
- Flyet er kansellert.
Etter noen banneord og trøsteklemmer var vi rask med å stille oss i kø. For vi skulle dra, nesten uansett pris. 6500 kroner per pers med SAS Braathens ville sprengt skolebudsjettet til skyene.
Avgjørelsen falt. Musikkrommet på Skirringssal Folkehøyskole ble soveplass. Det kunne vært Hotell Bahnhof…
Drømmeland
En liten forsinkelse på en halvtime var som en julegave. Vi landet i Milano, stablet bilene fulle av skiutstyr og ankom skiparadiset, slitne, men glad for at den tidlige ”påskeferien” ikke gikk i vasken.
Nysnø kom i løpet av natten, og da vi øynet monsteret Matterhorn i morgensola, kom frokosten fort på bordet.
På vei opp skjønte vi hvor stort Zermatt egentlig er. De høyst billigende løypene i Europa (3889), off-piste muligheter så langt øyet kan se og en jibbepark der turistungdommer kan boltre seg. Turistbyens historie startet tidlig på 1800-tallet, men ble ikke skikkelig kjent før postkortmotivet Matterhorn ble besteget av Edvard Whymperl i 1865. I dag besøker kjendiser, filmselskaper, og skibomser Zermatt til lokalbefolkningens store fornøyelse.
- Sportsånd blandet med nasjonalismen gjorde at de første heisene ble bygd. Etter andre verdenskrig eksploderte turismen, kommenterer guiden Anders Bahr.
Overalt krydde det av 4000-meterstopper. Monte Rosa (4634), Breithorn (4165), Liskamm (4527) og ikke minst kjempen Matterhorn (4478). Drømmeland. Vi hadde knapt sett halvparten.
Opplevelser i fleng
Etter planen skulle vi gå via Adlerpasset til Britannia-hytta neste dag, men ingen i gjengen var i nærheten av akklimatisert. Faktisk få eller ingen hadde vært over 2000 meter, og dobbelt så høyt var uaktuelt – selv om lysten så til grader var der.
I stedet ble Stockhorn (3405) erobret som aklimatiseringstur. Nydelig vær og fin pudder litt utfor løypene ga oss blod på tann. Selv om flere allerede da kjente høyden, var det aldri et tema at den nye planens store mål, Breithorn (4165), skulle droppes.
Tre gondoler, 3800 høydemeter, og 24 timer senere, sto vi klare ved foten av Breithorn. Tåken kom smygende over 4000-meterne. Skulle vi nok en gang bli stoppet av været?
Vi måtte gå fort, og tåken kom fortere. To falt på det bratteste punktet. Da skjønte vi alvoret. Fram med stegjern. Utrygg, men etter noen lovende ord fra guiden med 25 års erfaring fortsatte turen.
Etter to timers bratt stigning og høy puls nådde vi toppen.
Vi hadde trosset sterk vind og dårlig sikt, men målet om å nå 4000 høydemeter var nådd. En stor seier for gruppa.
Nedkjøringen var ikke i nærheten av pudder, men skryte SMS haglet til missunnelige venner i Norge.
Løssnø
Siste dag. Sola skinte inn i sovesalen. Pudder, pudder og atter pudder sto på planen. Vi tok heisen opp retning Stockhorn, og startet stakingen mot fine
linjer. Denne gang uten guide, men utstyr og ledere med skredkunnskap på slep. Det skulle ikke mange stavtak til før helt uberørt ultralett snø nådde opp til edle deler. Gliset kom. Pulsen slo. En etter en seilte vi silkemykt ned fjellsiden. Uberørt snø fem minutter fra heisen. Hvem kunne tro det? Vi nøt øyeblikket.
Slik fortsatte vi. Gikk bare få minutter fra øverste heis, og satte utfor. Foruten et par skikjørere på pudderjakt som forsvant da kameraet ble dratt opp, var vi alene. Fine linjer. Signaturen var satt, og samtlige lo godt av skituristene der de tok fattige carvingsvinger i slapsesnø.
Glem charterturer til Syden. De neste årene blir billigtur til puddereldorado ferien. En ting har vi lært på folkehøgskole: Gidder du, får du.
|
